Carl A. Myrland

 

Du har hørt alt snakket om Kodetimen. Du har sjekket kodetimen.no, men har fremdeles ikke tatt valget om å gjennomføre. Du har kanskje en kollega som har meldt på sin klasse, men fremdeles er det noe som hindrer deg i å gjennomføre. Usikkerhet? Hvordan kommer det til å gå? Blir det bare rot og kaos? Hva om elevene trenger hjelp til noe du ikke kan hjelpe dem med?

Jeg kjenner følelsen. Alle som har stått i et klasserom, har kjent på usikkerheten når man skal bevege seg inn i litt ukjent terreng.

Så her skal du få en liten historie om min første kodetime.

For det første, jeg er ingen programmerer. Teknologiinteressert, javel, men jeg kunne ikke laget et program stort mer avansert enn et enkelt spill i Scratch. Mitt første møte med barnevennlig programmering, var på Lær Kidsa Kodings aller første lærerkonferanse på Blindern i 2013. Der og da bestemte jeg at min klasse da skulle gjennomføre kodetimen et par uker senere. Det ville bli deres og mitt første møte med koding i undervisningen noensinne.

På den tiden hadde jeg en stor 4. klasse, 45 elever samlet i ett rom, og delte klassen med to andre lærere. Vi ble enige om at Kodetimen skulle gjennomføres i delt klasse, slik at jeg hadde ansvar for Kodetimen, mens en annen lærer på teamet hadde juleforming. Det skulle produseres stjerner av pinner vi hadde samlet i skogen, og disse skulle surres sammen med ståltråd. En oppgave som ville trenge relativt mye voksenassistanse for den gjengse 4.-klassing. Den tredje læreren jobbet ikke den dagen, så det skulle bare være oss to. Alt var planlagt og klart. Jeg hadde brukt litt tid i forkant på å gjøre meg kjent med oppgavene, kanskje én klokketime totalt, bare sånn at jeg hadde en viss oversikt.

Så kom den store dagen. Klokka 08.00, tikket det inn en melding fra min kollega: «Syk i dag» – faen. Med andre ord ville jeg være helt alene med 45 elever denne dagen. Med Kodetimen og juleforming på programmet, uten tid til å planlegge nytt opplegg for dagen, og å gjennomføre juleformingen alene, med full klasse, var helt utenkelig.

Uten noen særlig gode alternativer å ty til, valgte jeg å gjennomføre den opprinnelige planen, og håpte på at det skulle gå bra.

Jeg startet dagen på vanlig vis, og ba omtrent halve klassen finne frem PC-ene, gå på grupperommet og starte dem opp. Resten av klassen fikk beskjed om å finne frem lesebøkene sine, så skulle jeg starte opp kodetimen-gruppa først, og så snart de var i gang, skulle jeg komme til dem og starte juleformingen. Som sagt, så gjort, og etter å ha dirigert elevene inn på riktig nettside og gitt en kjapp instruks om hva oppgavene gikk ut på, og at samarbeid var smart, var alle elevene i gang med sin kodetime, og jeg kunne gå ut til resten av klassen og startet opp deres juleforming. Alle som har hatt K&H på fjerdetrinn, vet at man ikke bare kan starte timen, og så går resten av seg selv…

Det gikk som det måtte. I en sky av pinner, ståltråd og frustrerte fjerdeklassinger, slo det meg plutselig at det hadde gått LANGT mer tid enn de anslåtte fem minuttene jeg hadde lovet Kodetimen-gjengen da jeg gikk ut i klasserommet… Nærmere bestemt en god tjueminutter var gått, og det var helt knyst inne på grupperommet der Kodetimen-gruppa var.

Enten var det veldig bra, eller veldig dårlig. Når 15-20 fjerdeklassinger er helt stille uten at noen våker over dem, finnes ingen mellomting.

Forsiktig, og ærlig talt ganske bekymret, gikk jeg mot grupperommet, med ørene på stilk for å oppdage eventuelle lyder som tydet på at noen hadde noe å skjule inne på grupperommet… I det jeg stikker hodet inn døra, står en elev ved pulten til en annen elev, peker på skjermen hennes og sier «du må bare flytte den der dit, sånn..», hvorpå jenta svarer «ah, kult.» Gutten går tilbake til plassen sin og jobber videre.. Jeg spør forsiktig om alt går bra? Noen halvt distraherte nikk og noen kjappe blikk opp på meg bekreftet at ting gikk greit, men fokuset var på skjermen.. Så jeg tok et sveip gjennom rommet, og kunne bekrefte at alle jobbet med oppgaven. «Noen spørsmål, noen som trenger hjelp?» Ingen svarte. Så jeg tok et nytt sveip, kunne konstatere at alle faktisk jobbet, diskuterte og hjalp hverandre underveis, så jeg kunne gå tilbake til klasserommet og fortsette med pinne-og-ståltråd-kaoset, og resten av økta gikk som en drøm. Jeg var innom Kodetimen-gjengen et par ganger til i løpet av timen, men å lage en stjerne av pinner og ståltråd var *langt* mer krevende enn å gjennomføre Kodetimen, så det var der jeg tilbragte definitivt mest tid.

Siden den gang har alle klassene på skolen gjennomført Kodetimen hvert år, og vi har til og med innført kodetimen som faddertime for 1. og 2. trinn. En uke eller to i forveien gjennomfører vi en kort repetisjon for alle lærerne i samarbeidstida, slik at vi er sikre på at alle er informert og oppdatert på innholdet i årets kodetime.

Kodetimen er årets enkleste time å gjennomføre uavhengig av dine dataferdigheter, den forbereder deg, kollegene dine og elevene dine på den nye læreplanen, og det er litt som å bade. Det er bedre å bare hoppe i det, enn forsøke å snike seg ut i 14 graders norsk sommervann. Gjennomfør kodetimen, så kan du begynne å tenke på hvordan du vil bruke koding i undervisningen. Er du heldig (og bor du i Hedmark er du det!), kommer det en LKK Lærerkonferanse i koding et sted nær deg om ikke alt for lenge.

Så hva venter du på? Gå til kodetimen.no, meld på klassen (eller hele skolen!), velg oppgave og gjennomfør kodetimen når det passer dere best.

Lykke til! Ikke nøl med å ta kontakt med oss om du har spørsmål.